[1] Bell 1997, s. 17

[2] Mombauer 2002, s 121

[3] Joll, 1992, s. 49

[4] Joll 1992, s. 132f

[5] Bell 1997, s. 91

[6] Joll 1992, s. 46

[7] Joll 1992, s. 99f

[8] Bell 1997, s. 305f

[9] Mombauer 2002, s.132f

[10] Bell 1997, s. 51

[11] Direkte oversatt: Livsrom. Tanken om å utvide Tysklands område for å gi plass til en økende befolkning.

[12] Bell 1997, s. 94

[13] Bell 1997, s. 324

[14] Bell 1997, s. 51

[15] Bell 1997, s. 324f

[16] Bell 1997, s. 25

[17] Bell 1997, s. 26

[18] Mombauer 2002, s. 137

[19] Bell 1997, s. 94

[20] Bell 1997, s. 52

[21] Bell 1997, s. 155 + 78

[22] Bell 1997, s. 57f

[23] Bell 1997, s. 87f

[24] Bell 1997, s. 89

[25] Bell 1997, s. 87f

[26] Bell 1997, s. 322

[27] Bell 1997, s. 86f

[28] Mombauer 2002, s. 121

[29] Mombauer 2002, s. 78

[30] Mombauer 2002, s. 29

[31] Mombauer 2002, s. 121-123

[32] Mombauer 2002, s. 98f

[33] Mombauer 2002, s. 134f

[34] Mombauer 2002, s. 136f

[35] Mombauer 2002, s. 177
 

---

Litteraturliste (Bøkene anbefales på det varmeste)

Bell, P. M. H. – The Origins of the Second World War in Europe,  Essex 1997

Joll, James – The Origins of the First World War, Essex 1992

Mombauer, Annika – The Origins of the First World War – Controversies and consensus, Essex 2002
 

Demokratiseringsprosesser. Norden og Vest-Europa

Oppgaven:
Demokratiseringsprosesser i Norge og Storbritannia, med vekt på stemmerettsutvikling.

---

1. Innledning

En prosess sier noe om overgangen fra en tilstand til en annen. Når en skal beskrive og drøfte demokratiseringsprosesser i Norge og Storbritannia, er det viktig å ha klart for seg at disse to landene ikke uten videre lar seg sammenlikne. Mens Storbritannia allerede under den ”ærerike revolusjon” i 1688 fikk innført en slags pre-demokratisk parlamentarisme,[1]  fikk ikke Norge parlamentarisme før etter 1884. Mens Norge innførte allmenn stemmerett i 1913, skjedde ikke dette før i 1928 i Storbritannia.
        Allerede nå har jeg antydet en ytre tidsavgrensing for min besvarelse. Likevel er det etter mitt syn først i løpet av de første tiårene etter 1800 at en kan se klare trekk av demokratiseringsprosesser både i Storbritannia og i Norge. Derfor vil jeg i all hovedsak fokusere på den utviklingen som skjedde mellom 1814 og 1928.
        Når en så skal skrive om demokratiseringsprosesser, er det nødvendig å gi en definisjon av ordet ”demokrati”. Jeg vil se på utviklingen av demokratiet som politisk styreform, og i den forbindelse kunne kanskje definisjonen ”folkestyre” vært dekkende. Men siden det er mulig å problematisere både ”folk” og ”styre”, må jeg derfor utdype begrepet noe. Jeg mener at både Storbritannia og Norge etter 1928 har hatt et ”representativt massedemokrati”. Det vil si at folket velger personer som skal representere det i parlamentet og at alle mennesker, uavhengig av kjønn og klasse har rett til å delta i dette demokratiet, ved valg og ved representasjon. Den eneste avgrensing i så måte er alder og nasjonalitet.
        I min besvarelse vil jeg derfor forsøke å sammenlikne utviklingen i Storbritannia og Norge frem mot det representative massedemokratiet.. Samtidig vil jeg forsøke å peke på noen årsaker til at utviklingen var så forskjellig. Jeg vil forsøke se på konstitusjonelle forskjeller og forskjeller ved samfunnet, men jeg vil hele tiden ha et hovedfokus på stemmerettsutviklingen. Stemmerettsutviklingen handler ikke bare om hvem, og hvor mange som fikk stemme, eller kunne stille til valg. Det handler også om for eksempel valgsystem og valgordninger. Jeg ønsker å se på de reformene og endringene som ble gjennomført av de politiske myndighetene, og jeg vil se på de hindringene som ble lagt ut underveis. Det går nemlig ikke en strak linje fra ”a” til ”å”, verken i Storbritannia eller i Norge.
        Demokratiseringsprosesser drives ikke bare av politiske myndigheter. Det er liten tvil om at organisasjonene, kanskje spesielt i Norge, hadde en avgjørende rolle. Men jeg kommer plasshensyn bare i mindre grad til å behandle disse.[2]  Av samme grunn kommer jeg heller ikke til å behandle lokalvalg og ordningene rundt dem, selv om det ofte var ved lokalvalg at for eksempel kvinnene først fikk stemmerett.[3]

 

2. Storbritannia

Før jeg går inne på demokratiseringprosessen, vil jeg si litt om aristokratiet i Storbritannia. I hele vår periode var selvsagt aristokratiet representert i overhuset, House of Lords, men i lang tid var også underhuset, House of Commons, og regjeringen dominert av aristokrater. For å skjønne denne dominansen, må en se litt på eiendomsforholdene i Storbritannia. Så sent som i 1873 var 4/5 av det samlede landområde i Storbritannia eid av mindre enn 7000 personer. Gruppen av selveiende bønder var meget liten, og derfor lite betydningsfull.[4] Storbritannia hadde en økonomisk og sosial elite, til forskjell fra Norge.

 

2.1. Britisk parlamentarisme

Som tidligere nevnt hadde Storbritannia allerede i 1688 innført en form parlamentarisme. Til forskjell fra de fleste andre land i Europa, som var styrt av eneveldige konger, hadde Stor-britannia gjennom ”den ærerike revolusjon” oppnådd en svekkelse av kongemakten til fordel for Parlamentet, og dermed også aristokratiet.[5] Den såkalte ”Whig-fortolkningen” av britisk  historie fremstiller Storbritannia som et konstitusjonelt foregangsland og slår fast at den britiske form for parlamentarisme så og si var en prosess bestående av etapper der en stadig større del av befolkningen ble innlemmet, først middelklassen, deretter arbeiderklassen. Denne gradvise utviklingen skal ha vært en viktig årsak til at revolusjoner som ellers var ganske typisk for 1800-talls Europa ikke nådde Storbritannia. Flere historikere har pekt på at Storbritannia på tross av at var tidligst ute med parlamentarismen, var svært sent ute med å innføre en representativ parlamentarisme. De etappene ”Whig-fortolkingen” viser til, kan heller ha fungert som en strategi for å utelukke massene, ikke inkludere dem.[6]  Uttalelsen til statsminister og Whig-leder Grey om at hans mål med The Great Reform Bill var å fjerne grunnlaget for revolusjoner kan i så måte stå som et eksempel på dette. Med ”revolusjon” mente han nemlig ”demokrati”. Grey uttalte også at han var svoren motstander av årlige parlament, allmenn stemmerett og hemmelige valg.[7]  
        Den parlamentariske tradisjon i Storbritannia som ble utviklet i løpet av 1700-tallet slo fast at en regjering skulle ha støtte i nasjonalforsamlingen. I andre land, deriblant også Norge frem til 1884, ble det lagt vekt på at en regjering skulle være uavhengig av den lovgivende forsamling. Når en ser på de etappene som sakte men sikkert åpnet opp for større deler av folket, er det likevel viktig å ha i mente at Storbritannia hele tiden hadde en todeling av Parlamentet. Det er liten tvil om at House of Lords fungerte som en brems på demokratiseringsprosessen. I og med at det var et rent aristokratisk organ, var hele tiden overhuset en viss garanti for at folk som satt på store eiendommer kunne bremse radikale forslag. Helt frem til 1911 hadde det vetorett over de lovene som ble vedtatt i underhuset. Fra da av mistet overhuset all makt i pengesaker, og de fikk bare to års utsettende veto i lovsaker.[8] 

 

2.2. The Great Reform Act

Enten denne reformen oppfattes som første steg mot demokrati, eller bare et forsøk på å gi det som skal til for å hindre revolusjon, er likevel få i  tvil om at denne reformen var en viktig milepæl i britisk historie. De største følgene av reformen var omfordeling av seter til Parlamentet. De områdene som var representert ved parlamentsmedlemmer (MP) kan deles inn i by-områder (boroughs) og land-områder (counties). Før reformen kom 405 av setene i Parlamentet fra boroughs, mens bare 80 kom fra counties. Mange av disse områdene hadde dessuten fått tildelt seter til Parlamentet allerede på 1400-tallet, og endringer i bosettingsmønsteret hadde fjernet mye av den logikken som kanskje var til stede tidligere. Resultatet var i alle fall at enkelte av disse områdene hadde få faktiske velgere, men likevel MP, mens for eksempel industribyen Manchester ikke hadde noen MP.[9]  De mest ekstreme utslagene før reformen var de såkalte ”rotten boroughs”. I enkelte av disse fantes det ikke en gang hus, men likevel ble hadde de seter i Parlamentet. Det som ofte kjennetegnet disse ”rotten boroughs” var at de velgerne som faktisk eksisterte kunne bli presset til å stemme på spesielle kandidater.[10] Dette var for så vidt et problem som kunne være til stede helt til hemmelige valg ble innført i 1872.[11]  Resultatet av The Great Reform Act ble at flere boroughs mistet sin representasjon helt, mens andre mistet ett av setene. Disse setene ble så fordelt på andre områder. På tross av disse omfordelingene, var det likevel nok av skjevheter. De sørlige delene av England var for eksempel fremdeles overrepresenterte.[12]
        I tillegg til endring i fordeling av representasjon, ble også stemmeretten utvidet ved the Great Reform Act i 1832. I England og Wales økte antallet stemmeberettige fra 13% til 18% av den mannlige befolkningen. I Skottland var økningen større, men her var antallet med stemmerett før 1832 var desto mindre. I Storbritannia under ett fikk nå ca. 1/8 av alle menn stemmerett. Hensikten med utvidelsen var at folk med eiendom skulle få stemmerett, men det ble likevel satt kriterier om at eiendommen skulle ha en viss verdi, og derfor var altså så mye som 7/8 av den mannlige befolkningen i Storbritannia stående utenfor.[13]
        Selv om altså en del av den britiske middelklassen etter The Great Reform Act fikk stemmerett, var det på ingen måte noen automatikk i at de samme menneskene kunne stille som kandidater til parlamentsvalg. For være kvalifisert til å stille til valg i England og Wales, måtte en person ha landområder med årlig avkastning på £600 i counties og £300 i boroughs. En av grunnene til dette var selvsagt at politiske verv var ulønnet, og at et sete i Parlamentet derfor krevde en viss personlig formue.[14]

2.3. Chartismen

Av reformbevegelsene som dukket opp i Storbritannia på 1800-tallet var Chartismen den mest markante. The Great Reform Act hadde utvidet stemmeretten til også å gjelde deler av middelklassen, mens dette fikk liten følge for arbeiderklassen. I 1838 ble the People’s Charter publisert av noen radikale i London. Her ble seks reformkrav presentert: Allmenn stemmerett for menn, årlige parlament, hemmelige valg, rettferdig fordeling av mandater fra de forskjellige distriktene, ingen krav til eiendom for å kunne stille til valg som MP, samt at parlaments-medlemmer skulle få økonomisk godtgjørelse.[15] Dette dokumentet ble lagt frem som petisjon til Parlamentet i 1839, men ble ikke overraskende avvist. I løpet av 1840-tallet dukket Chartismen opp to ganger til, men det eneste konkrete politiske resultatet av denne og andre reformbevegelser var at eiendomskravet til parlamentsmedlemmer ble fjernet i 1858.[16] Det kan forøvrig nevnes at bare en liten del av kvinnene som var aktive i Chartist-bevegelsen kjempet for kvinnelig stemmerett.[17]

       

2.4. Reformer mellom 1860 og 1885

I 1867 ble the Second Reform Act vedtatt. Året før hadde et reformforslag fra den liberale regjeringen blitt nedstemt i Parlamentet. Det merkelige var at the Second Reform Act var mer radikalt enn forslaget fra 1866, og det ble lagt frem av en konservativ regjering. Også denne reformen førte til endringer i valgkretsene. I hovedsak kan en si at de industrialiserte områdene fikk større representasjon, og de små boroughs mistet seter til Parlamentet. Heller ikke denne reformen forhindret over- og underrepresentasjon. To grevskaper fikk for eksempel 25 parlamentsmedlemmer som representerte 450.000 mennesker, mens Londons 3 millioner mennesker kun var representert med 24.[18]
        Reformen av 1867 førte til at ca. 1/3 av alle menn fikk stemmerett. Kravet ble nå at menn som hadde bodd i et hus i mer enn ett år, eller leid et hus til en kostnad av minst £10 i ett år kunne få stemmerett. I counties-kretsene fikk menn som var eiere eller forpaktere av små landområder denne retten. Reformen førte til litt mindre enn en fordobling av den totale velgermassen.[19]  Selv om kravet om at parlamentsmedlemmer skulle ha en viss eiendom var fjernet før 1867, var fremdeles store deler av middelklassen og de arbeiderne som nå hadde vunnet stemmeretten forhindret fra å stille til valg som MP av økonomiske grunner.      
        I årene etter 1867 kom en hel del reformer som en trygt kan si at førte Storbritannia i retning av massedemokratiet. I 1872 ble loven om hemmelige valg innført. Nå fikk velgerne en friere stilling siden de ikke på samme måten kunne utsettes for bestikkelser og trusler. Regjeringen Gladstone fikk i løpet av 1880-tallet gjennomført tre viktige reformer. I 1883 kom en lov som begrenset kostnadene den enkelte MP hadde ved valget. I 1884 kom the Third Reform Act som sikret stemmerett til ca. 3/4 av alle britiske menn. Sensus-kravet (kravet til en viss inntekt) var senket, men største delen av de fattige ble fremdeles stående uten stemmerett. Den siste Gladstone-reformen kom i 1885. Nå ble 124 parlamentsplasser flyttet fra små boroughs og over til counties og større byer.[20]

       

2.5. De siste stegene mot massedemokrati

Som tidligere nevnt i avsnittet om britisk parlamentarisme, mistet overhuset mye av sin makt i Storbritannia i 1911. Samtidig ble det vedtatt at parlamentsmedlemmer skulle få lønn, og dette førte til at det for første gang ble mulig for arbeidere å stille til parlamentsvalg.[21]
        I 1914 var Storbritannia sammen med Ungarn det eneste europeiske land med representativ parlamentarisme som ikke hadde innført demokratiske valg. Fire år senere, i 1818 ble det åpnet for full stemmerett for alle menn over 21 år.[22]  Samtidig fikk kvinner over 30 år stemmerett. Men kravet for dem var at de skulle ha fast eiendom. Først i 1928 kan en si at et representativt massedemokrati var innført i Storbritannia. Da ble det nemlig åpnet for allmenn stemmerett for alle briter over 21 år.

 

3. Norge

Den sosiale strukturen i Norge var meget forskjellig fra den britiske. Mens Storbritannia hadde et velutviklet aristokrati, var det norske samfunnet preget av en relativt egalitær struktur. Norge hadde ikke noen elite i tradisjonell forstand. Adelen ble avskaffet kort tid etter 1814, og Norge hadde aldri en egen godseierstand. Nettopp dette har nok vært en viktig årsak til at Norge aldri fikk en todeling av nasjonalforsamlingen. En annen viktig forskjell fra Storbritannia, var at Norge hele tiden hadde en stor gruppe av selveiende bønder. Frem til parlamentarismen ble innført, var embetsstanden det dominerende politiske element i Norge, men i det lange løp var gruppen både økonomisk og tallmessig for svak til å stoppe de endringene 1880-årene førte med seg.[23]

 

3.1. En radikal grunnlov

I tiden før 17. mai 1814 fantes det i hovedsak to typer grunnlovsutkast. Den ene typen talte for at nasjonalforsamlingen skulle være et talerør for folket, og at kongen hadde plikt til å høre på, men ikke binde seg til forslag som ble fremlagt. I tillegg la disse utkastene opp til at stemmeretten skulle være omfattende. Den andre typen utkast talte for en nasjonalforsamling med selvstendig makt, og dermed en maktfordeling med kongen. Disse utkastene talte i hovedsak for en svært begrenset stemmerett. Den endelige grunnloven fastsatte både makt-deling mellom kongen og Storting, og en utstrakt stemmerett. Ingen andre land i samtiden hadde en så vid stemmerett som den Grunnloven åpnet for. Menn som var over 25 år, og hadde bodd i landet i mer enn 5 år var kvalifiserte til å stemme dersom de hadde eid eller leid matrikulert (skyldsatt) jord i mer enn 5 år, hadde borgerskap i en by, eller eide hus eller grunn i en by av en viss verdi. Dessuten var alle menn som var, eller hadde vært embetsmenn kvalifiserte. Sannsynligvis var ca. 45% av alle menn over 25 år kvalifiserte i henhold til disse kravene.[24]       
        Grunnlovens bestemmelser om maktfordelingen ga kongen utsettende vetorett i lovsaker. Siden kongen som regel var konservativ i lovsaker, er det her lett å se parallellen til overhuset i Storbritannia. Kongemakten ble også favorisert i og med at Stortinget kun skulle samles hvert tredje år og kun for 3 måneder av gangen. I periodene mellom Stortingene, hadde kongen rett til å innføre midlertidige forordninger.[25]
        Selv når en legger til grunn de barrierene som hindret en full utnyttelse av Grunnlovens potensiale, er det interessant å sammenlikne med Storbritannia her. Britene måtte faktisk vente helt til 1884 før de prosentvis fikk en like vid stemmerett som nordmennene. Men som vi skal se, året 1884 førte også til store endringer i Norge.

 

3.2 Norsk parlamentarisme

I årene mellom 1814 og 1884 var maktfordelingsprinsippet i Norge meget forskjellig fra det britiske. Regjeringen ble utnevnt av kongen, og det var ingen sammenheng mellom Stortingets sammensetning om regjeringens medlemmer. I 1869 kom et vedtak om årlige storting, og med dette var maktfordelingsprinsippet fra Grunnloven svekket. Konge og regjering kunne ikke lenger styre uavhengig av Stortinget i lange perioder.[26]  Utgangspunkter for det store systemskiftet i 1884 var opposisjonens krav om at statsrådene skulle være til stede under Stortingets forhandlinger. Hensikten var i bunn og grunn at regjeringen skulle stå til ansvar for Stortinget, og at Stortinget kunne ha en viss kontroll med regjeringen. Etter en lang strid om kongens vetorett i grunnlovssaker bestemte Stortingets flertall seg for å stille regjeringen Selmer inn for riksretten. Kongen protesterte, men i mars 1884 ble regjeringen avskjediget. Etter en kort periode med et nytt forsøk på en konservativ regjering, ble Johan Sverdrup, i juni, den første statsminister for en regjering utgått av Stortinget. Parlamentarismen var med dette innført i Norge.[27]

 

3.3. Stemmerettsutvidelser etter 1814

Stemmerettsreglene hadde stått uendret helt siden 1814. I mellomtiden hadde folketallet økt og gruppen som ikke hadde stemmerett hadde prosentvis blitt mye større. I årene etter 1814 ble med andre ord systemet stadig mindre representativt.[28]  I 1884 ble stemmeretten noe utvidet. Sensusprinsippet ble innført som et tilleggskriterium. Alle som betalte skatt etter en minsteinntekt på 500 kroner på landet, og 800 kroner i byene fikk nå stemmerett. I byene ble nå antallet stemmeberettigede fordoblet, og middelklassen ble den store vinneren. På landet fikk ikke endringen særlig store konsekvenser.[29]  I 1891 ble det innført obligatorisk skatt for alle som nådde inntektsgrensen, og dette førte til at velgermassen igjen økte kraftig i byene, men denne gangen var det altså en annen lov som gjorde utslaget.[30]
        I 1898 vedtok Stortinget at alle menn over 25 år med norsk statsborgerskap, og som hadde oppholdt seg i landet i minst 5 år skulle få stemmerett. Kvinnene var fremdeles satt utenfor systemet. I 1907 ble det innført en begrenset stemmerett etter sensusprinsippet også for kvinner. Kravene her var omtrent de samme som 1884-utvidelsen hadde satt for menn., slik at kvinner som betalte skatt eller var gifte med skattebetalende menn nå fikk stemmerett.[31]  Det at kvinner hadde vist stor politisk interesse i forbindelse med unions-oppløsningen i 1905, var sannsynligvis en viktig årsak til utvidelsen i 1907.
        Det kanskje viktigste steget mot et representativt massedemokrati i Norge ble tatt i 1913. Kvinnene fikk fra da av stemmerett på samme vilkår som menn.[32] Men allmenn stemmerett er ikke nødvendigvis en garanti for at demokratiet virkelig representerer massene, så jeg må si noen ord om utviklingen av mandatfordeling og valgordning.

 

3.4. Mandatfordeling og valgordning

Frem til 1880-årene var det få endringer av Grunnlovens bestemmelser vedrørende mandat-fordelingen. Unntaket var i 1859 der det ble vedtatt at Stortinget skulle ha 111 plasser og at 74 av disse skulle gå til landdistriktene, mens 37 skulle til byene. Egentlig var dette bare en presisering av Grunnloven, for den slo fast at 1/3 av alle stortingsplassene skulle tilfalle byene. På tross av at denne mandatfordelingen sterkt favoriserte byene, ble fordelingen i løpet av årene etter 1814 forskjøvet kraftig, og byene hadde fått så mye som 43% av alle tingmennene. Det konkrete resultatet av denne presiseringen var at landområdene kom bedre ut i forhold til byene enn det som hadde vært tilfelle da Grunnloven ble vedtatt. Folketallet økte nemlig kraftig i byene. Regelen ble da også kalt ”bonde-paragrafen” siden den på lang sikt var til fordel for nettopp bøndene.[33]                                                                                                 
        Selv om vi tidligere har sett at Grunnloven ga en vid stemmerett, var det likevel en del barrierer ved selve valgordningen som ganske naturlig reduserte oppmøtet ved valg. Det var krav til at alle som skulle stemme måtte være innført i valgmanntallet og at de hadde avlagt ed til Grunnloven. Det siste kunne kun gjøres på by- eller bygdeting. Mange tok aldri bryet med å gjøre dette. I tillegg ble valgene holdt midt i arbeidstiden for bøndene, og det var kun mulig å stemme på ett sted i bygdene. Til slutt må det nevnes at stemmene ble avgitt muntlig. Hemmelige valg ble ikke innført før i 1884. Alt i alt favoriserte denne valgordningen embetsmennene og la en demper på bøndenes teoretiske mulighet for innflytelse.[34]
        En annen konservativ skranke ved selve valgsystemet var at valgene var indirekte via valgmenn, omtrent slik det er i USA i dag. Det ble holdt flertallsvalg i flermannskretser, og dette systemet sto ved lag til 1905. En ny valglov førte da til at landet ble delt inn i 123 kretser som hver skulle velge en representant og en varamann. Alle kretsene ble ved dette enmannskretser. Valgloven fjernet indirekte valg via valgmenn, og innførte direktevalg. Det som likevel kan virke som en konservativ skranke, var at flertallsvalget ble beholdt. Nerbøvik hevder at dette systemet passet godt til et topartisystem.[35]  Danielsen peker på at denne valgloven tok bort noe av brodden ved den utvidede stemmeretten fra 1898 og at det nok var tilsiktet. Konsekvensen ble nemlig en underrepresentasjon av Arbeiderpartiet. I 1915 fikk for eksempel Venstre 2/3 av stortingsplassene selv om Arbeiderpartiet bare hadde fått 5% mindre oppslutning ved valget. I 1919 ble loven endret, og da ble det innført forholdstallsvalg, noe som sikret en mer rettferdig fordeling av mandatene.[36]  

 

4. Partisystemet – en forutsetning for et velfungerende massedemokrati.

Etter hvert som stemmeretten ble utvidet, ble det også behov for mer avklarte ideologiske grupperinger i nasjonalforsamlingene. Et valgsystem der velgerne kun skulle stemme på uavhengige kandidater ble rimelig uoversiktlig. Partidannelsen ble derfor middelet som kunne skape mer stabile regjeringsgrunnlag i land med parlamentarisme. Nå var kandidater bundet av et partiprogram som var vedtatt av medlemmene. På denne måten fikk velgerne klarere alternativer ved valg, og en viss forutsigbarhet i politikken var sikret.[37]  Selv om også partisystemet kan ha svakheter er det vanskelig å se  noen andre former for organisering av velgermassene og de lovgivende forsamlingene som kunne fungert bedre. Geoffrey Barraclough hevder at i stedet for å forkaste partisystemet så må heller feil og mangler innen systemet rettes opp. Han hevder videre at det eneste virkelige alternativet til et to- eller flerpartisystem er ettpartistaten.[38] Dersom Barraclough har rett, er det ingen tvil om at partisystemet er en avgjørende forutsetning for et velfungerende massedemokrati.

 

5. Konklusjon

Som vi har sett, var utviklingen mot massedemokratiet meget forskjellig Storbritannia og  Norge. Vi har sett at Norge på de fleste områdene var tidligst ute med reformer. Dette på tross av at Storbritannia på sett og vis startet sin utvikling mot et massedemokrati på et mye tidligere tidspunkt. Jeg har pekt på at den sosiale lagdelingen nok har vært en avgjørende årsak til den forskjellige utviklingen. Storbritannia hadde på en helt annen måte en Norge en sosial og økonomisk elite. Denne eliten innså at de hadde mye å tape ved demokratiske reformer, og siden det stort sett var disse som var plassert i maktapparatet, hadde de også i stor grad anledning til å bremse utviklingen. Det parlamentariske system i Storbritannia var på sett og vis grunnlagt av aristokratiet, og derfor var systemet også tilpasset dem. I Norge har vi sett at parlamentarismen så og si fikk motsatt virkning. Her var det nemlig embetsverket som endte opp som den store taperen.

---